Mitt værste mareritt!

I går fikk jeg oppleve et av mine værste mareritt...at en av hundene blir borte! OG det var IKKE en drøm!

Jeg kjørte David og et par av hans kompiser opp på fjellet for å jakte. De skulle ha med seg Arwen og Steija hele uken der oppe. Steija er kjempeglad i å gå opp fugl, så planen var å bruke uken til å få trent henne en del.

Da vi kom opp på fjellet, så var det full vinter! Kanksje man burde ha lagt om til vinterdekk? Unasett..da vi kom frem, slapp vi hundene ut av bilden for så å begynne å bære inn utstyr i hytta. Det tok oss 5minutter - max! Og siden dette ikke skulle ta så lang tid, så fikk hundene løpe løs (slik de har gjort maaaange ganger tidligere) uten halsbånd og heller ikke jaktdekken på seg. Med alt utstyret på plass, skulle vi få inn hundene. Arwen er ikke den som løper langt unna. Hun trives best i flokken, så hun tuslet bare rett utenfor hytta. Steija, der i mot, er glad i å utforske. Og i dag skulle hun virkelig utforske! David gikk ut å ropte på henne...da hun ikke kom, prøvde han fløyta. Da kommer hun ALLTID! Men ikke i dag... Etter 10 min ga han opp, og jeg måtte ta over. Jeg ropte og fløytet om hverandre...gikk et lite stykke etter fotsporene hennes, men ingen hund å se. Ca.en halvtime etter at vi kom til hytta, måtte vi sette igang en leteaksjon. Da hun ikke kom ette at jeg hadde vært ute en tur, kjente jeg at panikken grep meg! Livredd og lei meg sendte jeg mannfolka ut for å lete. Jeg kunne jo ikke gå ifra babyen i tilfelle han måtte ha mat. Med minusgrader og snødekke på et ukjent område, og kvelden (og mørket) nærmet seg med storskritt...hadde jeg allerede innstilt meg på ei natt med lite søvn og masse bekymringer over hvor min lille Steija var. Hun har stukket av EN gang tidligere. Da var hun borte i nesten 15min. Ellers så er hun veldig flink til å komme når man enten roper...hvis ikke det funker, så kommer hun alltid når vi bruker fløyta! Har ikke trent like mye innkalling med Steija som med Arwen, så det er vel en av grunnene til at hun like å løpe litt mer unna oss. Men hun har også et stort jaktinnstinkt, så fryktet at det var det som hadde tatt overhånd, og at hun nå var "over alle hauger" etter en hare, rådyr e.l.

Tiden gikk, og den ene kompisen til David kom tilbake uten Steija, men med Arwen ved sin side. Å ha henne med, og kommandere henne til å bjeffe, hadde ikke lyktes i å låkke frem Steija. Han tok med seg Arwen for å gå samme veien som David og en til, men kom tilbake 15min senere uten å hverken ha sett dem eller Steija. Vel, jeg hadde gitt opp håpet om å se Steija igjen i dag... Siden de ennå ikke har kommet tilbake, så betyr det vel at de ikke har funnet henne, og fremdeles leter - tenkte jeg.

2 timer etter at hun forsvant, ble jeg lei av å vente. Jeg tok ongen i bilen og begynte å kjøre den veie David gikk. Etter 200 meter møtte jeg David og kompisen hans...uten hund! Kjente at hjertet mitt sluttet å slå noen sekunder, før Steija plutselig hoppet opp ifra grøfta og satt seg pent ved siden av David (hun vet at når det kommer bil, så skal man sitte fint vel mor/fars side for å ikke bli påkjørt). Jeg hoppet ut av bilen og kastet meg rundt halsen på hunden og gråt enda mer (hvis det var mulig). Der og da bestemte jeg meg for at hun IKKE fikk lov til å være igjen opp på fjellet ilag med mannfolka! Hun skulle jeg sammen med meg! Bare Arwen fikk bli igjen...

Så hvor var egentlig Steija? Jo,på veien utenfor hytta hadde det tidligere på dagen fått jegere med hund ned til en hytte lengre ned i "dalen". Steija hadde fulgt disse sporene, og hun ende da opp på denne hytta. En plass mellom 2-3km unna den hytta vi var på. David hadde sett at det var dobbelt opp med hundespor, og at den ene så ferskere ut enn det andre (tuuuuusen takk for ny-snø!), så de fulgte dem og fant da rømlingen vår... Det tok derfor litt tid å komme seg ned til den hytta, og opp igjen, og siden det ikke er mobildekning i området, kunne de heller ikke si ifra om at de hade funnet henne.

Jeg har aldri før vært så lettet! Men samtidig så sliten av å være redd og bekymret! En ting er iallefall sikkert, og det er at merkehalsbåndet skal være på HELE tiden fra nå av. For selv om hun tok en liten avstikker, så skal hun fremdeles få lov til å nyte friheten med å kunne løpe løs innimellom. Men matmor kommer til å være ekstra oppmerksom + at vi skal doble innkallingstreninga fra nå av. Dog så var det nok ikke innkallingen som sviktet denne gang - hun var rett og slett for langt unna til å høre oss rope/fløyte. Det var nok nysgjerrigheta og jaktinnstiktet som tok over...

Nå er hun iallefall trygt hjemme hos meg! Og selvfølgelig så fikk hun sove i senga i natt! (^^,)